0156-bs

Brian Setzer - 13
Sufrdog Records
Rating: 6

Brian Setzer har blitt en virkelig produktiv kar på sine eldre dager! Tittelen "13" henspiller på antall solo-skiver
(inkludert Brian Setzer Orchestra) han har gitt ut.

Med seg på "13" har Brian fått Bernie Dresel på trommer og Ronnie Crutcher på bass, pluss flere gjestemusikere.
Bernie og Ronnie var også med på forrige skive, "Rockabilly Riot, Vol. 1". Stilmessig har derimot "The King Of
Cats" beveget seg ganske langt bort fra rockabilly.

Åpningslåta "Drugs & Alcohol (Bullet Holes)" begynner riktignok med et klassisk rockabilly riff, men går fort over
til å bli en tung, men melodiøs, rockelåt med pumpende bass og masse vreng på gitaren...eller rettere sagt gitarene.
Brian har lagt flere lag med gitarspor på mange av låtene og således beveget seg bort fra rockabilly-trioens enkle
uttrykk. Uansett synes jeg "Drugs & Alcohol (Bullet Holes" er en svært spennende låt, min favoritt på "13".

"Take A Chance On Love" er litt mer rockabilly, om enn i svært så moderne format. Det er ihvertfall masse
slapping fra Mr. Crutcher på denne låta. Spennende låt dette også.

"Broken Down Piece Of Junk" er straight rock & roll med litt distortion på vokalen. Dette minner egentlig mer om
George Thorogood enn Brian Setzer. Grei låt.

"We Are The Marauders" er skrevet, som tittelen antyder, til/om bandet The Marauders. Ikke nok med at Brian
har skrevet en låt til dem, de skal også varme opp for Brian Setzer Orchestra på flere av konsertene under BSO´s
årlige juleturné. Fengende låt i light-punk stil, litt Ramones-aktig.

I "Don´t Say You Love Me" er stemningen mer laidback, kan nesten kalle dette en country låt. På denne låta har
Brian fått hjelp av fruen, Julie Reiten. Grei låt, men ikke av skivas mest spennende.

På "Really Rockabilly" tar Brian et oppgjør med alle konservative rockabillyfans, som i alle år har sett ned på
Stray Cats/Brian Setzer som "ikke nok rockabilly". Men låta må vel også ses på som et spark til alle i den
"etablerte" delen av musikkindustrien, som synes Setzer og co. har vært FOR MYE rockabilly.
Låta er ikke av mine favoritter på "13", jeg synes den blir litt masete. Bernie har forresten lånt bort
trommestikkene til Stray Cats trommis Slim Jim Phantom på denne låta.

"Rocket Cathedrals" er nok en melodiøs rockelåt. Ikke av av skivas mest spennende.

"Mini Bar Blues" er et av skivas merkeligste spor. For det første har Brian byttet ut Gretsch´en med, sannsynligvis,
en Rickenbacker, noe som gir et litt uvant sound. For det andre er backingen svært sparsom, med kun en
akustisk gitar og det som høres ut som en rytmeboks fra et gammelt stue-orgel. Om ikke annet så bryter den opp i
veggen av gitarer som preger resten av skiva.

Gitarene er tilbake i "Bad Bad Girl", som inneholder flere tekststrofer på japansk. Brian er stor stjerne i Japan,
"13" gikk rett inn på Top 10 i Japan og denne låta helt sikkert gjøre at japanerne liker Brian enda mer! Vet ikke
helt om den gjør det samme for meg....

Kun to gitarspor (lead og akustisk) i "When Hepcats Gets The Blues", som er mer jazza og en mer tradisjonell
Setzer låt, som hadde glidd rett inn i repertoiret til Brian Setzer Orchestra. Catchy låt og en av favorittene mine på
skiva.

"Back Streets of Tokyo" ble gitt ut som singel og gjorde det naturlig nok bra i Japan. En av Japansk største
stjerner, Tomoyasu Hotei, er med å korer på låta, uten at det hjelper særlig. Anonym låt, som høres ut som noe
som kunne ha gjort det stort på MTV for 20 år siden.

"Everybody´s Up To Something" minner om Aerosmith. Nuff said....

Vi får et nytt stilbrudd på CD´ens siste låt. "The Hennepin Avenue Bridge" er en merkelig liten sak med backing
bestående av bl.a. banjo, ukulele og tuba. Morsom låt, som jeg ikke vet helt om jeg liker eller ikke.

Det var det. Brian Setzer har tatt en litt overraskende msuikalsk retning med sin nye skive. Her er mye influenser
fra 70- og 80-talls rock, og ikke så mye rockabilly. Mye vreng på gitaren i forhold til det vi er vant til og lite
kontrabass. Skiva har fått blandet mottagelse, til og med fra fansen. Personlig synes jeg først og fremst skiva er
veldig ujevn. Låter som "Drugs & Alcohol (Bullet Holes)", "We Are The Marauders" og "When Hepcat Gets The
Blues" har absolutt noe for seg, mens en del av det andre blir litt for fjernt for meg.

Jeg er redd denne blir stående å støve ned i hylla.

Arild Rønes

www.briansetzer.com