0151-jll

Jerry Lee Lewis - Last Man Standing
Edel Records
Rating: 8

Dette er Jerry Lee Lewis første CD utgivelse på 11 år. Jerry var visstnok missfornøyd med markedsføringen av "Young Blood" -skiva, som kom i 1995
og ikke engang var innom Billboards Top 200. Derfor var han svært så bestemt på at denne skiva skulle få den markedsføringen den fortjente. Og det
har den tydeligvis fått får den gikk rett inn på 24.plass på Top 200, 1.plass på Indielista og 4.plass på countrylista og er dermed blitt The Killers største
album suksess noensinne!

"Last Man Standing" er en såkallt duett-skive. Personlig har jeg ikke så mye til overs for den type skiver, men her fungerer det svært bra. Jerry er hele
tiden hovedperson, på enkelte låter så mye at det knapt kan kalles en duett. På andre låter er det tydelig at Jerry har latt seg inspirere av artisten han
spiller/synger sammen med. F.eks. høres låta han gjør med Willie Nelson vel så mye ut som en Willie Nelson låt, som en Jerry Lee Lewis låt. Dette
gjør igjen skiva til en svært så variert og spennende utgivelse.

Siden en ny skive med The Killer er en såpass sjelden begivenhet spanderer vi på oss en gjennomgang av alle låtene:

Låtene

"Last Man Standing" åpner overraskende nok med Led Zeppelins “Rock & Roll”, som rocker som godstog i The Killers versjon. Dette er 100%
piano boogie woogie og ganske langt fra orginal versjonen….heldigvis. Led Zeppelin gitarist Jimmy Page bidrar på låta, uten å imponere særlig.

“Before The Night Is Over” har Jerry gjort på skive før og det føles litt unødvendig med en ny versjon av en heller anonym låt. Gjesten på denne låta
er BB King, som har tatt med seg Lucille i studioet og gjør en grei jobb.

Undertegnede er en stor fan av Bruce Springsteen, rock & roll og amerikanske biler, men av en eller annen grunn har jeg aldri hatt helt sansen for “Pink
Cadillac”. En OK versjon, men heller ikke Jerry Lee Lewis får meg til å hoppe i taket med sin versjon. Bruce Springsteen bidrar kun med litt
bakgrunnsvokal. Det hadde vært mer spennende med en skikkelig duett mellom The Boss og The Killer, tror det kunne ha sparket litt liv i låta.

Skivas første ordentlige duett er Mick Jaggers “Evening Gown”. Jerry og Mick har stemmer som passer svært bra sammen og de gjør rett og slett en
helt fantastisk versjon. Ron Wood bidrar også med smakfull steel gitar. Et av skivas høydepunkt!

Etter en litt haltende start på skiva står nå høydepunktene i kø. På Jimmy Reeds gamle bluesklassikker “You Don´t Have To Go” får Jerry hjelp av
Neil Young på vokal og gitar. Og Neil har faktisk klart å sette sitt merke på låta og det låter faktisk litt utypisk Jerry Lee Lewis. En knallversjon har det
blitt i hvert fall!

The Bands Robbie Robertson spiller gitar på sin egen “Twilight”, nok et høydepunkt. Faktisk er det overraskende mange ballader blant mine favoritter
på “Last Man Standing”, kanskje jeg begynner å bli for gammel….

Creedence Clearwater Revival klassikeren “Travelin Band” når aldri opp til originalens eksplosive intensitet, men svinger. Personlig ville jeg dempet
Jimmy Rips noe irriterende gitar og lagt Jerrys piano helt foran i miksen på denne låta. John Fogertys duettvokal høres litt spak, men det er mulig låta går
i annen toneart enn det han er vant til. Synes i hvert fall jeg har hørt mer sprut fra den kanten før…..men han begynner vel å dra på åra han også.

“That Kind Of Fool” har vi også hørt før, men ei fin låt er det uansett. På denne låta dukker tredje Stones medlem opp, nemlig Keith Richards. Han
bidrar med vokal og gitar. Å si at han har en vakker stemme ville være å overdrive (Jerry blir rene operasangeren i forhold), men gitaren kan han i hvert
fall traktere ennå. To av rockens største “bad boys” samlet på et brett er uansett en opplevelse.

“Sweet Little Sixteen” er også en velkjent låt for Jerry Lee. Og av rockelåtene på “Last Man Standing” er dette en av de beste. Låta er tight og
velspillt, uten noen “dikkedarer”. Litt interessant er det også å merke seg at Ringo Starr sannsynligvis er den eneste som synger bedre nå enn han gjorde
i sine “glansdager”! Hvorfor er ikke Chuck Berry med på “Last Man Standing” forresten? Han burde jo være selvskreven.

En annen som har beholdt stemmen rimelig bra er Merle Haggard. Han både synger og plystrer på “Just Bummin´ Around”. En slentrende låt som
passer perfekt for både Jerry og Merle.

Av en eller grunn har Jerry gjort flere duetter med Kid Rock de senere årene. Både han (Kid Rock altså) og “Honky Tonk Woman” kunne vi ha blitt
spart for. Vet ikke hvordan jeg skal beskrive denne versjonen av Rolling Stones´ klassiker, men det blir i hvert fall helt feil i mine ører. Skivas svakeste
låt.

“What´s Made Milwaukee Famous” kunne også gjerne ha forblitt i arkivet. For det første har Jerry allerede spillt inn den ultimate versjonen, men
aller mest pga av Rod Stewarts grusomme duett vokal…huff.

Da passer George Jones mye bedre inn. Og hvem passer vel bedre til å synge “Don´t Be Ashamed Of You Age” enn George Jones og Jerry Lee
Lewis! Eneste minus med låta er at den er altfor kort!

Nok en gammel mann gjester på “Couple More Years” og vi får nok et bevis på at de gamle er eldst! Willie Nelson gjør en strålende innsats og
samspillet med Jerry er helt perfekt. Jeg har stor sans for Willies spesielle gitarstil og vi får plenty av det her. Flott låt!

Skivas eneste nye låt er “Ol´ Glory” skrevet av Shelby Darnell, Paul Robert og Jerry selv. Litt for patriotisk for min smak,. men grei låt. Toby Keith er
en av dagens mest populære countryartister (og faktisk av de bedre) og en av skivas yngste bidragsytere. Han gjør en OK innsats på en tradisjonell og
ikke altfor spennende countrylåt.

Blueslåta “Trouble In Mind” er et fast innslag i Jerrys liveshows, men ikke av de mest spennende kanskje. Eric Clapton bidrar med strengeleik, uten å
imponere særlig.

Beatleslåta “I Saw Her Standing There” får en grei gjennomkjøring. Little Richard bidrar med litt koring. Synes man burde gjort mer ut av denne
duetten. Little Richard og Jerry Lee Lewis burde jo ha blitt en skikkelig “duell“! Pianio mot piano, legende mot legende!! Og de burde valgt en annen
låt, det er jo Paul McCartney som burde vært med på denne låta!!

Leon Paynes "Lost Highway", kanskje mest kjent i Hank Williams versjon, er neste låt ut. Og selv om låta finnes i uttallige versjoner er det en svært
spennende versjon vi får her. Første del av låta tar Jerry seg av selv. Backingen er svært så sparsom, forruten Jerrys piano består backingen av Jimmy
Rip på diverse gitarer og "boots and claps", virkelig stilig. Et stykke ut i låta tar Delaney Bramlett over vokalen på et vers, før de to avslutter låta
sammen. Mesterlig gjort!

"Hadacol Boogie" spillte Jerry Lee Lewis inn allerede på SUN Records, men den er såpass ukjent at vi tåler en ny versjon. Og dette rocker
skikkelig! Buddy Guy synger og spiller gitar på en tøff og fandenivolsk måte og er med på å løfte låta til uante høyder. Morsom kommentar fra Jerry
etter at låta er slutt: "Why they called it Hadacol?....well, they hadacol it something!".

På skivas nest siste låt er det igjen fullstendig stilskifte. Med vokal hjelp fra Don Henley gjør Jerry en vakker versjon av Van Morrisons "What Makes
The Irish Heart Beat". Ken Lovelace drar fram fela og bidrar sterkt til å få fram en Irsk stemning i låta.

Som avslutning får vi en mine favoritt Kris Kristofferson låter, "The Pilgrim". Og selv om Jerry (med hjelp fra Kris selv) ikke når opp til Emmylou
Harris super-versjon er det en verdig avslutning på en sterk utgivelse fra The Killer!

Oppsummering

Skal det gå 11 år til neste skive fra The Killer er det vel mye som taler for at dette er den siste. La oss håpe det kommer flere. Men skulle dette være
den siste er det i det minste et verdig punktum. For dette er en sterk utgivelse!

Vokalmessig bærer Jerry Lee Lewis preg av at han er 71 år gammel og har levd et hardt liv, med inntak av "substanser" som nok ikke er anbefallt av
stemmepedagoger. Men jeg synes faktisk han synger bedre og klarere nå enn på "Young Blood" og det er mange "rustne" stemmer på denne skiva, så
han er i godt selskap! Og når det gjelder pianospillinga tror jeg knapt den har vært bedre. Sammenligner du med mange av hans tidligere innspillinger er
den ihvertfall adskillig mer variert og spennende nå.

Produksjonen er adskillig bedre enn på "Young Blood", som druknet i ekko og dårlig definisjon og balanse mellom de forskjellige instrumentene. Her er
lyden klar og tydelig, pianoet er lagt langt fram i miksen og balansen mellom instrumentene er stort sett perfekt. Jeg synes fortsatt det er litt mye ekko på
vokalen på et par av rockelåtene, men stort sett er dette en fryd for øret. Litt morsomt er det forøvrig at Jerry Lee Lewis gamle gitarist på SUN
Records, Roland Janes, har vært studioteknikker på flere av låtene.

Coveret er også flott og påkostet. 20 sider med bilder (de fleste fra 50-tallet, bare tre nye), mye informasjon om låtene og fantastiske "liner notes" av
Peter Guralnick. Eneste lille minus er at man ikke har nummerert låtene.

"Last Man Standing" er en CD som burde glede de fleste som liker Jerry Lee Lewis. Her får du både rock & roll, blues og country. Og hadde man
slanket skiva med 4-5 av de svakeste låtene hadde 9´ern vært inne rekkevidde.

There´s still a whole lotta shakin goin´ on!

Arild Rønes

www.jerryleelewis.com