LILLEHAMMER COUNTRY & ROOTS FESTIVAL 29.-30.9.2006
La meg si det først som sist; dette var ei kanon-helg med flere knall-konserter!!!! Hadde dessverre litt trøbbel med
kameraet, så derfor er det litt begrenset med bilder.
Harald Thune var førstemann ut på fredagen klokka 18:00, men hovedpersonen selv ankom lokalet 18:07 og skylte på
trafikken. Deretter fulgte 30 minutter med lydtrøbbel før de omsider kom i gang. Og med sine 2 unge gutter ringside i
sofaen leverte gutta country som det skal låte. Mange Cash-låter ble det, og mye bra gitar-spill. I tillegg til Thune selv og
Olav Torgeir Kopsland ( som Thune forøvrig presenterte som ”en sinnsyk kusemagnet”...), så hadde de med seg Lars
Håvard Haugen fra Hellbillies på diverse streng-instrumenter.
På Lillehammer er det slik at ingen spiller samtidig. Dette er jo perfekt for oss som er der for å høre på. På fredagen var
det svenske Grapestompers som spilte et par mindre sett innimellom de litt større navnene.
Dette er rockabilly, og tøff sådan! På plate er de mer country-billy, men live er steel-gitaren borte, og i mine ører er det
slik det skal være. De ble også tatt veldig godt imot, liten tvil om at publikum likte dette.
21:30 gikk Hellbillies på scena, og da benytta vi sjansen til en liten drikkepause på rommet isteden. Skjønner godt at
festivalledelsen booket dem, for hovedsalen var aldri tettere befolket denne helga enn da Hellbillies spilte, men for min
egen del var Hellbillies mye bedre før. Nå er det fryktelig tungt og seigt, og egentlig ganske uinteressant. Med mindre du
er fan, da...
Nærmere midnatt kom en av dem jeg hadde støst forventninger til på forhånd, Danni Leigh. Hørte henne også på Vinstra
i fjor sommer, dengang forsterket med norske Lars Albrecht på gitar.
Jenta er fra Strasburg, Virginia og har
3 veldig bra skiver ute. Underveis i
showet fikk vi vite at hun hadde med
seg en splitter ny skive til Lillehammer
Det ble en tøff og rocka konsert,
masse twang og en silkemyk stemme.
Rart at denne dama skal slite sånn for
å gi ut plater ( 4 skiver – 4 forskjellige
selskap). Den siste skiva hennes har
dessverre et visst B-preg over seg.
Masse bra låter, men middels
produksjon, samt ingen info på
coveret om plateselskap, navn på de i
bandet osv.
Klok av skade hadde de flyttet kveldens siste konsert en etasje opp, til et lokale som egner seg litt bedre såpass sent på
natten. Og nå var det countrybilly for alle penga, Two Tons Of Steel fra Texas.
“Texas band Two Tons of
Steel might be described as
equal parts Elvis Presley
and Elvis Costello, with a
liberal dose of Buddy Holly
and a dollop of The
Ramones. It’s a one-of-a-
kind sound that bandleader
and frontman Kevin Geil
likes to call “countrybilly.”
Frontfigur Kevin Geil synger som en gud, den mannen har en stemme som overgår de fleste!!!
Og når Dennis Fallon spiller twangy gitar som på fredag, ja da blir det bare fantastisk bra! Rett og slett en kanonkonsert
fra en av undertegnedes absolutte favoritter! De er hjertelig velkommen tilbake neste år...
Lørdagen kunne fort blitt et antiklimaks i så måte, og det startet vel omtrent sånn. Var på bytur på dagtid men tilbake
igjen til klokka 17 for å rekke Grapestompers klokka 18:00, bare for å oppleve det at arrangøren hadde bytta
Grapestompers og Tina Lie (lokal helt og konfransier), hvilket gjorde at vi bare fikk med oss 2-3 låter med disse
svenskene, som forøvrig gjorde 2 helt forskjellige sett fredag og lørdag. Amatørmessig og håpløst for oss som var der for
å høre spesifikke band, og ikke bare ”drekke og høre musikk”.
19:30 var det tid for Liv Marit Wedvik. Hadde ikke hørt henne før, men tenkte å gi henne en bitteliten sjanse siden vi
først var der...
Og gitaristen hennes, Leif Ottesen, han er bra. Men ellers er dette Nashville-popifisert country med høy blondine-faktor.
Hadde hun enda holdt kjeft mellom låtene...
”I dag har jeg på meg en altfor stor topp, så det er nok best at jeg beholder jakka på”. 3 minutter senere var jakka av...
Og når hun etter neste låt presterer å spørre publikum: ”Nå hvordan går det med toppen min..?” da har du likson lagt
både et og to og tre egg. Jeg knep meg selv i å tenke ”du jenta mi, du hadde nok passet myyyye bedre på danskebåten”
Så en bønn til arrangøren må jo bli å slippe slike artister i fremtiden. Greit, kanskje de trekker en del folk, men likevel.
Lørdagens ”innimellom-innslag” ble ivaretatt av iren Tom Donovan, en røslig kar med hockey og gitar. En del morsomme
tekster og drikkeviser, og et OK innslag. Han hadde til og med skrevet en blueslåt med den noe spesielle tittelen ”Taking
care of my early morning erection-blues”
Men så var det endelig duket for BR549, noe mange hadde ventet på. Og enda bedre ble det da vi så at de hadde dratt
med seg Chris Scruggs oppover. Don Herron var visstnok på turné med Bob Dylan, uten at vi tenkte så mye på det...
Her kom de gode låtene på rekke og rad, og som om ikke Chuck Mead er sprellemann nok, så imponerte unge Scruggs
der han switchet mellom gitar og steel, samtidig som han hele tiden var borte med forsterkeren og trykte på et eller annet.
Dessuten skulle han kle på fingrene før steelgitaren fikk gjennomgå, og i tillegg skulle han synge (og drikke øl...) Det var
liksom ikke nok å bytte mellom låtene, han skulle helst spille begge samtidig, men du verden så bra det ble!
Festivalen ble avsluttet i etasjen over med det svenske familieforetaket Slaptones.
3 svenske søstre i 20-årene som både synger og spiller på en imponerende måte, og som passes godt på av pappa Jan-
Åke bak trommene.
Jentene spiller mye forskjellig, fra country og bluegras til råere rockabilly og rock’n’roll.
Totalt sett en topp topp helg.
Dessuten en del mer folk enn i fjor da de hadde Webb Wilder på plakaten. Så får vi bare håpe at de holder standarden
oppe til neste år. For vi kommer gjerne igjen!
THOMAS ØYEN (tekst & foto)
