Rockin´ At The Wild Bunch #4
For fjerde året på rad slo gjengen i Wild Bunch Rock & Roll Club på Kambo utenfor Moss på stortromma og
inviterte til festival. 8 band fordelt på to dager er tøff satsing for en liten klubb som drives etter ildsjel-prinsippet. Men
heldigvis så folk ut til å kjenne sin besøkstid og både fredag og lørdag var det bra frammøte.
Til forskjell fra tidligere år hadde man bestemt seg for å droppe utendørs-scenen på lørdag for å spare litt penger.
Personlig synes jeg det blir litt bedre stemning og mer festival-følelse med utendørs-scene, men hvis det gir mer
penger til å booke band for er det selvsagt det viktigste. Nå ble det jo regn i år, så de bandene som isåfall skulle ha
spillt ute hadde nok blitt flyttet inn uansett.
Men la oss begynne med begynnelsen. Fredagens "vorspiel" startet med kvalitets-musikk fra CD-spilleren. En stor
honnør til festivalens DJs. I år som i fjor vil jeg gi spesiell honør til Rune Halland. Jeg har sans for DJs som
annonserer hvilke låter de spiller. Og Rune med sin bakgrunn fra NRK og P4 gjør dette på en ypperlig måte!
En liten time før midnatt var det klart for Voss´ store sønner, Twang Gang. De har spillt på Wild Bunch før og følte
seg tydelig hjemme. Jeg har hørt utrolig mye positivt om Twang Gangs live-opptredener og var spent på om de
kunne leve opp til sitt rykte. Og musikalsk gjorde de en absolutt minneverdig opptreden, men det "ville sceneshowet"
mange har lovprist så jeg ikke så mye til. Men de spillte tight og tøfft. Vi fikk flere countrylåter, som f.eks. Johnny
Hortons "Got The Bull By The Horns" og Johnny Cash´ "Cry, Cry, Cry", men Twang Gang låter adskillig mer
rockabilly en country....og det gjør jo ingenting! Et av de absolutte høydepunktene i Twangs Gangs set var en
kanon-versjon av "Red Hot". Låta finnes jo i utallige versjoner, men Twangs Gangs er en av de aller beste jeg har
hørt hørt, og lysår bedre enn Brian Setzer´ litt, tørr jeg si det...dvaske versjon. Det begynner etterhvert å bli mange
hyllest-låter til Wild Bunch Rock & Roll Club, men Twang Gangs "Kambo Mambo" er nok den mest orginale og
spennende av dem! En liten fotnote til slutt: Erlend Styve var den første "Gretschoholic´en" i løpet av helga. Faktisk
var vel Long Tall Texans det eneste bandet uten en Gretsch-gitar!
Svenske John Lindberg Rockabilly Trio var kveldens andre band. Unge karer dette, men fy søren for et band! De
spillte tight, tøfft og fort! John Lindberg er en gudbenådet gitarist (hvis noe slik finnes) og har et naturlig
publikumstekke. Hadde han spillt en mer komersiell musikk-stil hadde han vært popstjerne for lengst, men heldigvis
for oss gjør han ikke det! Settet var en blanding av egne låter, nyere rockabilly (som Go Cat Gos "Other Side Of
Town") og klassiske rock & roll/rockabilly låter (som Johnny Burnettes "Rockabilly Boogie"). Liker du tøff moderne
rockabilly synes jeg absolutt du bør sjekke ut John Lindberg Rockabilly Trio!
Etter noen timers søvn var det klart for festivalens andre dag, med hele seks band på scenen. Ingen "Rockin´ At The
Wild Bunch" uten Anders Westhagen. I år hadde han med seg Ole og Andreas, Built For Speed altså. Og de hadde
fått æren av å åpne ballet. Dessverre var det svært så tynt i salen da de gikk på scena litt over kl16. Og hvis du var
en av dem som kom senere på kvelden og ikke gadd å få med deg alle bandene har jeg bare en ting å si:
DUSTEHUE!
Built For Speed gjør aldri en dårlig spillejobb, ei heller denne gangen. Men med et såpass fåtallig publikum (hvorav
de fleste enten var i slekt med eller venner av bandet) ble det en mer "hjemmekoselig" enn "rocka" stemning under
Built For Speeds sett. Det er ikke så mye å skrive om Built For Speed som ikke allerede har stått på Rockboard
sider. Men en ting må nevnes: "Ace Of Spades" er ei jævlig tøff låt, som passer perfekt i en rockabilly-setting!
Etter en snau times pause var det så klart for en aldri så liten historisk begivenhet. For først gang i Wild Bunch
historie (og norsk også for alt jeg vet) var det klart for et russisk rockabillyband! Hadde dette skjedd på 50-tallet
hadde de vel blitt sendt til Sibir hele gjengen! Men tidene forandrer seg heldigvis og The Rattlesnakes fra
St.Petersburg slipper nok gjennom den russiske grensekontrollen igjen, selv om de spiller "fiendens" musikk.
Nå viste det seg at The Rattlesnakes var mer country enn rockabilly, men det er jo like amerikansk det. Stilmessig
var nok ikke The Rattlesnakes helt det som skal til for å skape de store ovasjonene på Kambo. De manglet litt
"trøkk", og det ble litt slappt i lengden. Når det er sagt, så var The Rattlesnakes et svært sammspillt band, som
hadde brukt tid på å arrangenere låtene. Bandets to giatrister byttet på å ta soloene, av og til fikk vi tostemte soloer.
Og at de var dyktige musikere er hevet over enhver tvil.
Festivalens mest visuelle band var helt klart Carlos & The Bandidos, med sine meksikanskinspirerte kostymer. Og
når de spiller så tøfft som de gjør og gir så mye av seg selv på scenen ga de oss et fyrverkeri av et show! De spillte
en blanding av egne låter og rock & klassikere av bl.a. Johnny Burnette og Gene Vincent. Carlos & The Bandidos´
frontmann Carlos Mejuto er den fødte showmann og hadde publikum, som nå hadde økt betydelig i antall, i sin hule
hånd. Hans "høyre hånd", rytmegitarist Paul Maitland, bidrar også sterkt med publikumsfrieriet. Carlos & The
Bandidos fikk nok mange nye fans denne dagen, jeg er en av dem!!!
Foggy Mountain Rockers har mange fans på Kambo fra før. Undertegnede har aldri opplevd teddyboybandet fra
Bonn i Tyskland live før. Jeg har endel skiver, men har alltid synes at det låter litt tamt. Det skulle vise seg at Foggy
Mountain Rockers, som de fleste rock & roll band, er noe helt annet live enn på skive. Det låt rett og slett
kjempetøfft! At de hadde helgas beste publikum var jo heller ingen ulempe. Det var fullt i salen og mange sang med
på låtene. Må også si at jeg er svært imponert av perkusjonist Domenico "Duck" Todaro. Mannen trakterte både
tamburin og vaskebrett, men for det meste spillte han på skjeer.....og for et tempo. Mannen må ha stålkondis!
Long Tall Texans var et igrunn et utradisjonbelt valg. det engelske bandet er veteraner med 20 års fartstid og var
rimelige store på slutten av 80-tallet i hjemlandet, men her på berget er de vel et mer ubeskrevet blad. Selv vet jeg
ikke så mye mer om bandet enn det som er å lese i coveret til en samle CD med bandet, som jeg plukket opp på
Gran Canaria for noen år siden (det var eneste rockabilly CD´en jeg fant!). Stilmessig beveger de seg i grenselandet
mellom rockabilly, psychobilly og punk. Men det skulle vise seg at CD´en ikke ga særlig varsel om hva som var i
gjære.
Jeg var ute en tur da de gikk på scenen og det første jeg fikk se var en skinnmager (Slim Jim Phantom blir feit i
sammenligning) fyr i bar overkropp som slappa som en gal mann på kontrabassen samtidig som han synger og
spretter rundt som han skulle ha ADHD. Mannen var selvfølgelig bandets leder Mark Carew (OK, så har jeg sjekka
biografien på bandets hjemmeside...). Og kalle musikken rockabilly blir litt feil, punk med ståbass er vel mer riktig.
Men uansett hva du kaller det, det låt grisetøfft!!!! Noen synes kanskje det ble litt vel punka, men for mange var nok
Long Tall Texans et av festivalens høydepunkt! Og undertegnede er helt klar åpen for flere "utradisjonelle" band
neste år!
Festivalens siste band, Rebels Revenge, er jo et favorittband for de fleste som "vanker" på Wild Bunch. Det kunne
fort ha blitt et antiklimaks etter Long Tall Texans atombombe av et show, men heldigvis var pausen før rebellene fra
Vestfold gikk på såpass lang at de fleste fikk nullstillt seg. Og Rebels Revenge er jo ganske tøffe selv da! Og etter
masse spillejobber de siste årene begynner de å bli virkelige varme i trøya og er skikkelig sammspillt. Så får vi heller
tilgi at de kopierer Teencats litt vel åpenlyst.
En liten nedtur i Rebels Revenge sett var lyden. Lyden hadde vært helt fantastisk hele helgen, men da Rebels
Revenge spillte var den grøtete og spesielt gitarene druknet i lydbildet. Men det kan like gjerne ha vært ørene mine.
Etter åtte timer blir man litt sliten i hodet!
Tusen takk til alle i Wild Bunch Rock & Roll Club for en strålende helg!!!
Arild Rønes
For fjerde året på rad slo gjengen i Wild Bunch Rock & Roll Club på Kambo utenfor Moss på stortromma og
inviterte til festival. 8 band fordelt på to dager er tøff satsing for en liten klubb som drives etter ildsjel-prinsippet. Men
heldigvis så folk ut til å kjenne sin besøkstid og både fredag og lørdag var det bra frammøte.
Til forskjell fra tidligere år hadde man bestemt seg for å droppe utendørs-scenen på lørdag for å spare litt penger.
Personlig synes jeg det blir litt bedre stemning og mer festival-følelse med utendørs-scene, men hvis det gir mer
penger til å booke band for er det selvsagt det viktigste. Nå ble det jo regn i år, så de bandene som isåfall skulle ha
spillt ute hadde nok blitt flyttet inn uansett.
Men la oss begynne med begynnelsen. Fredagens "vorspiel" startet med kvalitets-musikk fra CD-spilleren. En stor
honnør til festivalens DJs. I år som i fjor vil jeg gi spesiell honør til Rune Halland. Jeg har sans for DJs som
annonserer hvilke låter de spiller. Og Rune med sin bakgrunn fra NRK og P4 gjør dette på en ypperlig måte!
En liten time før midnatt var det klart for Voss´ store sønner, Twang Gang. De har spillt på Wild Bunch før og følte
seg tydelig hjemme. Jeg har hørt utrolig mye positivt om Twang Gangs live-opptredener og var spent på om de
kunne leve opp til sitt rykte. Og musikalsk gjorde de en absolutt minneverdig opptreden, men det "ville sceneshowet"
mange har lovprist så jeg ikke så mye til. Men de spillte tight og tøfft. Vi fikk flere countrylåter, som f.eks. Johnny
Hortons "Got The Bull By The Horns" og Johnny Cash´ "Cry, Cry, Cry", men Twang Gang låter adskillig mer
rockabilly en country....og det gjør jo ingenting! Et av de absolutte høydepunktene i Twangs Gangs set var en
kanon-versjon av "Red Hot". Låta finnes jo i utallige versjoner, men Twangs Gangs er en av de aller beste jeg har
hørt hørt, og lysår bedre enn Brian Setzer´ litt, tørr jeg si det...dvaske versjon. Det begynner etterhvert å bli mange
hyllest-låter til Wild Bunch Rock & Roll Club, men Twang Gangs "Kambo Mambo" er nok den mest orginale og
spennende av dem! En liten fotnote til slutt: Erlend Styve var den første "Gretschoholic´en" i løpet av helga. Faktisk
var vel Long Tall Texans det eneste bandet uten en Gretsch-gitar!
Svenske John Lindberg Rockabilly Trio var kveldens andre band. Unge karer dette, men fy søren for et band! De
spillte tight, tøfft og fort! John Lindberg er en gudbenådet gitarist (hvis noe slik finnes) og har et naturlig
publikumstekke. Hadde han spillt en mer komersiell musikk-stil hadde han vært popstjerne for lengst, men heldigvis
for oss gjør han ikke det! Settet var en blanding av egne låter, nyere rockabilly (som Go Cat Gos "Other Side Of
Town") og klassiske rock & roll/rockabilly låter (som Johnny Burnettes "Rockabilly Boogie"). Liker du tøff moderne
rockabilly synes jeg absolutt du bør sjekke ut John Lindberg Rockabilly Trio!
Etter noen timers søvn var det klart for festivalens andre dag, med hele seks band på scenen. Ingen "Rockin´ At The
Wild Bunch" uten Anders Westhagen. I år hadde han med seg Ole og Andreas, Built For Speed altså. Og de hadde
fått æren av å åpne ballet. Dessverre var det svært så tynt i salen da de gikk på scena litt over kl16. Og hvis du var
en av dem som kom senere på kvelden og ikke gadd å få med deg alle bandene har jeg bare en ting å si:
DUSTEHUE!
Built For Speed gjør aldri en dårlig spillejobb, ei heller denne gangen. Men med et såpass fåtallig publikum (hvorav
de fleste enten var i slekt med eller venner av bandet) ble det en mer "hjemmekoselig" enn "rocka" stemning under
Built For Speeds sett. Det er ikke så mye å skrive om Built For Speed som ikke allerede har stått på Rockboard
sider. Men en ting må nevnes: "Ace Of Spades" er ei jævlig tøff låt, som passer perfekt i en rockabilly-setting!
Etter en snau times pause var det så klart for en aldri så liten historisk begivenhet. For først gang i Wild Bunch
historie (og norsk også for alt jeg vet) var det klart for et russisk rockabillyband! Hadde dette skjedd på 50-tallet
hadde de vel blitt sendt til Sibir hele gjengen! Men tidene forandrer seg heldigvis og The Rattlesnakes fra
St.Petersburg slipper nok gjennom den russiske grensekontrollen igjen, selv om de spiller "fiendens" musikk.
Nå viste det seg at The Rattlesnakes var mer country enn rockabilly, men det er jo like amerikansk det. Stilmessig
var nok ikke The Rattlesnakes helt det som skal til for å skape de store ovasjonene på Kambo. De manglet litt
"trøkk", og det ble litt slappt i lengden. Når det er sagt, så var The Rattlesnakes et svært sammspillt band, som
hadde brukt tid på å arrangenere låtene. Bandets to giatrister byttet på å ta soloene, av og til fikk vi tostemte soloer.
Og at de var dyktige musikere er hevet over enhver tvil.
Festivalens mest visuelle band var helt klart Carlos & The Bandidos, med sine meksikanskinspirerte kostymer. Og
når de spiller så tøfft som de gjør og gir så mye av seg selv på scenen ga de oss et fyrverkeri av et show! De spillte
en blanding av egne låter og rock & klassikere av bl.a. Johnny Burnette og Gene Vincent. Carlos & The Bandidos´
frontmann Carlos Mejuto er den fødte showmann og hadde publikum, som nå hadde økt betydelig i antall, i sin hule
hånd. Hans "høyre hånd", rytmegitarist Paul Maitland, bidrar også sterkt med publikumsfrieriet. Carlos & The
Bandidos fikk nok mange nye fans denne dagen, jeg er en av dem!!!
Foggy Mountain Rockers har mange fans på Kambo fra før. Undertegnede har aldri opplevd teddyboybandet fra
Bonn i Tyskland live før. Jeg har endel skiver, men har alltid synes at det låter litt tamt. Det skulle vise seg at Foggy
Mountain Rockers, som de fleste rock & roll band, er noe helt annet live enn på skive. Det låt rett og slett
kjempetøfft! At de hadde helgas beste publikum var jo heller ingen ulempe. Det var fullt i salen og mange sang med
på låtene. Må også si at jeg er svært imponert av perkusjonist Domenico "Duck" Todaro. Mannen trakterte både
tamburin og vaskebrett, men for det meste spillte han på skjeer.....og for et tempo. Mannen må ha stålkondis!
Long Tall Texans var et igrunn et utradisjonbelt valg. det engelske bandet er veteraner med 20 års fartstid og var
rimelige store på slutten av 80-tallet i hjemlandet, men her på berget er de vel et mer ubeskrevet blad. Selv vet jeg
ikke så mye mer om bandet enn det som er å lese i coveret til en samle CD med bandet, som jeg plukket opp på
Gran Canaria for noen år siden (det var eneste rockabilly CD´en jeg fant!). Stilmessig beveger de seg i grenselandet
mellom rockabilly, psychobilly og punk. Men det skulle vise seg at CD´en ikke ga særlig varsel om hva som var i
gjære.
Jeg var ute en tur da de gikk på scenen og det første jeg fikk se var en skinnmager (Slim Jim Phantom blir feit i
sammenligning) fyr i bar overkropp som slappa som en gal mann på kontrabassen samtidig som han synger og
spretter rundt som han skulle ha ADHD. Mannen var selvfølgelig bandets leder Mark Carew (OK, så har jeg sjekka
biografien på bandets hjemmeside...). Og kalle musikken rockabilly blir litt feil, punk med ståbass er vel mer riktig.
Men uansett hva du kaller det, det låt grisetøfft!!!! Noen synes kanskje det ble litt vel punka, men for mange var nok
Long Tall Texans et av festivalens høydepunkt! Og undertegnede er helt klar åpen for flere "utradisjonelle" band
neste år!
Festivalens siste band, Rebels Revenge, er jo et favorittband for de fleste som "vanker" på Wild Bunch. Det kunne
fort ha blitt et antiklimaks etter Long Tall Texans atombombe av et show, men heldigvis var pausen før rebellene fra
Vestfold gikk på såpass lang at de fleste fikk nullstillt seg. Og Rebels Revenge er jo ganske tøffe selv da! Og etter
masse spillejobber de siste årene begynner de å bli virkelige varme i trøya og er skikkelig sammspillt. Så får vi heller
tilgi at de kopierer Teencats litt vel åpenlyst.
En liten nedtur i Rebels Revenge sett var lyden. Lyden hadde vært helt fantastisk hele helgen, men da Rebels
Revenge spillte var den grøtete og spesielt gitarene druknet i lydbildet. Men det kan like gjerne ha vært ørene mine.
Etter åtte timer blir man litt sliten i hodet!
Tusen takk til alle i Wild Bunch Rock & Roll Club for en strålende helg!!!
Arild Rønes