Ronnie Nightingale And The Haydocks - Dutch Rub
Rebel Ted Records TED-CD 101
Rating: 8
Nederlandske Ronnie Nightingale & The Haydocks har spillt sammen i 24 år og er således for veteraner å regne.
Allikevel er "Dutch Rub" ikke mer enn bandets tredje skive (i tillegg til en singel, en EP og noen innspillinger med
andre artister). Ronnie Nightingale & The Haydocks er i mine ører et av de absolutt tøffeste teddyboy rock & roll
bandene for tiden. De spiller tøfft og tight, har fengende låter, spiller og synger meget bra. De er da også svært
populære og har spillt i store deler av Europa. Undertegnede var så heldig å se og høre Ronnie og co på Wild
Bunch Rock & Roll Club på festivalen i fjor, og det var tydelig at de hadde stått på en scene før!
Forrige skive, "Rock Till We Drop" kom i 2001 på Rarity Records. "Dutch Rub" kommer på nystartede Rebel
Ted Records, som er et underbruk av Marc Fenechs Empire Records. "Rock Till We Drop", inneholdt hele 22
låter, de fleste i et heseblesende tempo. Mange påpekte at variasjonen mellom låtene kanskje var litt liten.
Denne gangen har de kuttet ned på antallet. På "Dutch Rub" får vi 14 stk, alle orginale. Variasjonen er litt større og
tempoet er kanskje litt lavere, men de som likte "Rock Till We Drop" vil helt sikkert like "Dutch Rub" også.
"Dutch Rub" åpner knalltøfft med "Once Upon A Time", teddyboy rock & roll i Crazy Cavan style. En av mine
favoritter på skiva. "My Little Witch" er like tøff, mens på "It´s A Sin" dras tempo ned. "Viking Road" er en hyllest
til skandinaviske rockere, Rockboards lesere altså! "Better Be Home" hadde glidd rett på "Rock Around The
Box"-skiva til Teencats. "Gibraltar Rock" er en tøff låt, som sitter direkte i øret (og blir der). På "Miss You" dras
tempoet ned igjen, uten at det helt kan kalles ballade. Fin låt er det uansett.
"Nobody Knows", "No Longer Mine", "It´s A Ted´s World" og "Drapecoat Boogie" er mer tøff teddy boy rock
& roll. Sistnevnte kan minne litt om Shotgun.
"Don´t Break My Heart Again" er den låta som skiller seg mest ut. Med kun gitar og vokal bryter låta fullstendig
med resten skiva, uten at det virker mallplassert av den grunn. Tror denne låta kan bli et fint "pusterom" i bandets
konserter også.
På skivas to siste låter, "One Eyed Cop" og "Gonna Get Ya", er vi tilbake i rock & roll land igjen.
Knalltøff skive dette, en av de bedre innen sjangeren på mange år. Skal jeg sette fingeren på noe, må det bli at det
fortsatt er litt lite variasjon mellom låtene. Noen få ganger kan du også høre at låtene ikke er helt innspillt og at
tempoet er litt ujevnt, men dette er heldigvis ikke mange ganger og sjenerer ikke så mye.
Lead gitarist, Jeroen van den Bergh er ikke av de mest avanserte, men har en stil og sound som passer bandet
bra. Det er mye mollstemte soloer, som ihvertfall jeg synes kler låtene bra.
Fansen vil helt sikkert digge denne!
Arild Rønes
PS! Hvis du lurer på hva en "Dutch Rub" er, så er det når du holder hodet til "offeret" under armen og "klør" han i
hodet med knyttet hånd (klønete beskrivelse, men du skjønner sikkert.....).