Smalltown Ramblers - To Much Coffee
Flipside Records
Rating: 7
Vi har ikke mer enn så vidt fått fordøyd Smalltown Ramblers debutalbum, "Trucks, Trains & Evil Women", så er
Oslo-bandet jammen her med en ny langspiller. Forrige onsdag var det heidundrende slippfest på Mono i Oslo og gutta
stilte med spesiallagde kaffekopper (jamfør tittelen på skiva) som publikum fikk i døra etter å ha betalt 50 kroner i
inngangspenger. Og gikk du i baren med koppen vanket det gratis kaffe og karsk til en billig penge (sjelden vare både på
Mono og for Oslos asfaltrockere). De fleste gjestemusikerne fra platen deltok på konserten og ifølge rapportene bar
seansen på scenen like mye preg av fest som konsert. Stor stas, og saksofonist Kjetil Wang var enda høyt oppe da jeg
snakket med han utpå ettermiddagen dagen etter.
Jeg var til å begynne med skeptisk til at andrealbumet kom allerede nå, men etter mange gjennomhøringer vokser plata
ganske mye og selv om det stilmessig er mer variert denne gang (mest på grunn av de mange gjestemusikerne på
steelgitar, banjo og diverse blåserinstrumenter bl.a.), så fortsetter "To Much Coffee" der debuten slapp. Platen varierer
fra byksete rockabilly slik vi kjenner Smalltown Ramblers, via bluesete og countryinfisert til bortimot rein bluegrass
("Deep in the Mountain"). Men alt er klart dypt inne i det vi kjenner som Smalltown Ramblers-verdenen. Et par steder
burde bandet kanskje benyttet studioets mulighet til pålegg og latt rytmegitaren gå og spilt soloene oppå rytmegitaren.
Hist og her faller låtene litt på grunn av dette og særlig soloen på "Pearly Gates" lider. Låta er en av skivas beste, men når
soloen kommer så faller låta sammen.
"Gambler" er midtempo og bluesete. Låta bryter opp og gir variasjon selv om det er vanskelig å sette fingeren på hva
som er anderledes. En fin egenskap for et band. "I Thought I Told You" er i country- og bortimot westernstil og krydres
med steelgitar og periodevis tostemt vokal, mens "Safety Instructions" nærmest må klassifiseres som countryrock. Her er
mye kassegitar og en forsiktig steelgitar som den fine og lett vemodige melodien lener seg mot. Men for det meste er det
den byksete og kjappe rockabillyen vi kjenner fra debutalbumet som gjelder; energisk rytmegitar, honkete saksofon,
drivende vispetrommer og energisk vokal.
Særpreget til Smalltown Ramblers er tilstede i fullt monn. Skarptromma svinger godt og et par cymbalsplash er det også
å høre. For lyttere utenfor den harde kjerne har jeg imidlertid erfart at syns det kan bli litt ensformig i lengden, og til neste
gang har vi et lite håp om at Petter Stangjordet har investert i ei basstromme.
Dag Bøgeberg