HVEM: The Reverend Horton Heat + support: The Scotch Greens
HVOR: John Dee, Oslo
NÅR: 6. april
PUBLIKUM: 400, fullt
The Reverend Horton Heat kommer fra Texas og er, ved siden av the
Cramps, verdens mest populære psychobillyband. De platedebuterte med
albumet "Smoke 'em If You Got 'em" på grungeselskapet Sub Pop i 1992
og gjennom nærmest konstant turnering de neste ti åra opparbeidet
trioen en hard kjerne med fans - også i Europa. Med sin punkabilly
iblandet både surf og blues har Reverend Horton Heat vært
konsertfavoritter i 20 år og endelig var det Norges tur til å få besøk.
Oppvarmingsbandet, the Scotch Greens, holder til i San Diego og er
med Reverend Horton Heat på hele Europaturneen. De spiller en
blanding av punkrock og bluegrass, eller american roots punk som de
selv sier. To gitarer, banjo, bass og trommer er besetningen og
bandet har vært på veien siden 1998. De albumdebuterte i 2000 og
skiva, "¡Draw!", ble nominert i klassene "Best Rock Album" og "Album
of the Year" i San Diego Music Awards. Bandets tredje album,
"Professional", foreligger i disse dager. Konserten deres begynte
tidlig og var dessverre ferdig da undertegnede ankom John Dee, men
ifølge "pålitelige kilder" var det relativt ensformig punkrock som
ble myket opp med en ikke altfor god banjospilller. Uinteressant og
jævlig høyt er en karakteristikk som går igjen.
The Reverend Horton Heat er først og fremst sanger og gitarist Jim Heath, men dæven hvor viktige bassist Jimbo
Wallace og trommeslager Patrick "Taz" Bentley er. En rytmeseksjon av dette kaliber er sjelden vare og
trommefyrverkeriet "Taz" Bentley stjal mye oppmerksomet der han drillet med stikkene og dundret løs med dobbel
basstromme-pedal. Jim Heath framsto lett arrogant, men også blid og imøtekommende og bandet satte tydelig pris på
gjengen foran scenen som plutselig kledde av seg på overkroppen og avduket hver sin store bokstav på
brystet og bandet kunne lese ordet JIMBO, en gest til bassist Jimbo Wallace og låten "You’ve Got a Friend in Jimbo".
Konserten tar av ordentlig på "400 Bucks", som rocka så det suste, og en av mine favorittlåter det siste året, "Callin’ in
Twisted", var akkurat like bra som jeg håpet. Vi fikk flust med instrumentallåter, bandet har da også mange å ta av, og
"Psychobilly Freakout" og "Marijuana" satt bra. En halv time ut i konserten oppfordret Jim Heath folk til å
ønske seg låter. Folk var ikke vonde å be og den neste timen artet seg som den reneste ønskekonserten. Hyggelig det,
men konserten ble ikke det fyrverkeriet vi hadde håpet på på grunn av dette. Bandet måtte av og til tenke seg om før de
spilte de ønskede låtene og ikke alle var like godt innøvd. Vi gikk dermed glipp av en gjennomtenkt låtrekkefølge og
gjennomarbeidet show. For eksempel "It’s Martini Time" var det tydelig at det var en stund siden bandet hadde spilt.
Med den tøffe omparocker’n "Bad Reputation" var ønskekonserten imidlertid slutt, bandet bestemte sjøl og herfra og ut
var en oppvisning i rock’n’roll.
The Reverend Horton Heat er varierte og flere av de hardere låtene har ofte et mellomtema som grenser til jazz. De tar
heller ikke fem øre for å vri ut rein country og hyllesten til Johnny Cash i "Folsom Prison Blues" var fin med et innlagt
psychobillyparti etter gitarsoloen. "Indigo Friends" var tøff og trommesoloen i ekstrasettet var i klasse med det Ian Paice
gjorde på "Made In Japan".
En konsert hvor forventningene på forhånd var svært høye og vel ikke ble helt innfridd. Hadde venta det villere, men en
grei kveld på jobben var det for the Reverend Horton Heat som vi selvfølgelig mer enn gjerne vil se igjen. Får håpe det
ikke blir 20 år til neste gang.
Dag Bøgeberg (tekst og foto)
Red.anm.: Dag beklager den litt dårlige kvaliteten på bildet. Det var ikke lov til å bruke blitz og resultatet ble deretter.